om å våkne

også i natt vil sengen min begynne å sakte, men sikkert, rotere rundt sin egen akse her i mørket, liksom en turbin på vei ned en dyp brønn, og både den og jeg vil være på vei til et sted hvor barndommens naivitet nekter å gi slipp, et sted hvor foreldre snubler over ens mørkeste hemmeligheter, et sted hvor forelskelser aldri hviler hodet sitt på brystkassen din, men heller forteller deg hvor umulig du er å elske.

hva er egentlig en drøm? nåvel, det finnes nok mange av dem som kan fortelle meg akkurat hva en drøm er; hvilke kjemiske reaksjoner som forårsakes dypt under hjernebarken når søvnen atter tar kontroll, hvordan underbevisstheten har sine luskende fingre med i spillet, hvorfor dette forekommer primært under REM-søvn, og så videre. men jeg har mine tvil på at verken det ene eller det andre svaret vil være til særlig hjelp.

for hva er en drøm - sånn egentlig? i mitt tilfelle, og nå får jeg bare pjatte på vegne av mitt eget skinn, er drømmens univers sjelden en frihavn, men snarere tvert imot enda en avkrok der nevrosene klarer å snike seg inn og rotte seg sammen. det er som om selv drømmene mine nekter å la meg få hvile; hvem fortjener vel å starte de første forvirrende sekundene av dagen påminnet om at man både er ensom, usikker og hjelpesløs.

altså: "marerittet" og "drømmen" kan jo umulig være to separate tilstander - den ene utfyller tydeligvis den andre, mens den andre utfyller den ene - slik kan det i det minste virke i mitt skrudde, bulkete hode. sånn sett er vel de virkelige drømmene - de våkne drømmene - nært knyttet til de flyktige, grenseløse og absurde søvndrømmene, for det er som om sistnevnte forsøker å straffe oss for å drømme om altfor store ting i det virkelige livet.