taksidermisten

den sytten år gamle kroppen skalv ukontrollert da hun kom til seg selv i baksetet på volvoen, og kun delvis fordi hun frøs; der hun lå langstrakt, med den eggehvite toppen dyttet over de bløte brystene og de nedtrukne jeansene som et blodig håndjern rundt lårene, skalv hun aller mest av den overveldende vissheten som hadde slått henne: at ensomheten skulle forgifte hver dag frem til hun til slutt skulle bestemme seg for å holde pusten på avstand lenge nok.

for aldri skulle hun bli kvitt de vage minnene kun hun ville besitte, de plutselige glimtene som ut av intet skulle komme til henne når hun satt i forelesningssalen, stod under bussbutaket på regnværsdager eller fikk gifteringen tredd på ringfingeren, minnet av hvordan de bulende, vennlige øynene hans med ett hadde fått et veldig mørke over seg, minnet av hvordan hun ikke hadde klart å skrike, minnet av hvordan hun skulle miste jomfrudommen mot sin vilje helt bakerst i en fuktskadet, forlatt volvo en stjerneklar aprilnatt.